Daglig leder Kirsten Lange i Senter for Omsorgsforskning Midt-Norge har skrevet en kronikk om velferdsteknologi, sammen med Jorunn Bjerkan, Bente Kne Haugdahl og Einar Jakobsen. Les kronikken her.
Av: Anne Sigrid Haugset
Sigrun Bakken har i TA den 2. september et innspill rundt bruk av velferdsteknologi. Hun reflekterer over sin egen alderdom og bruk av slike løsninger. Hennes skepsis står i motsetning til en del politiske utspill rundt temaet som kom opp i høstens valgkamp.
Hva er nytt?
Mennesker med funksjonsnedsettelser har prøvd ut og videreutviklet teknologisk assistanse i mange år. Elektronisk samhandlingsløsning for Individuell plan har vært i bruk i trønderske kommuner siden 2006.
Begrepene omsorgsteknologi og velferdsteknologi brukes om hverandre selv om velferd og omsorg ikke er synonymer. Det som er velferdsløsninger for en som er selvhjulpen er omsorg for en som har behov for teknisk assistanse i sin hverdag. En robotstøvsuger er en velferdsløsning i de fleste hjem, men omsorg blir det når denne løsningen supplerer tiltak andre må sette inn i hverdagen for en tjenestemottaker eller pasient. Teknologirådet definerer således omsorgsteknologi som teknologi benyttet i pleie og omsorg.
Omsorgsteknologi deles inn i flere grupper. Man kan ha sensorer på kroppen som varsler om endring i tilstand. Meldinger sendes til sykehus eller legekontor. Dette prøves ut blant annet av personer med diabetes, epilepsi og KOLS. Andre løsninger sporer opp en person via for eksempel GPS og benyttes for å gi mennesker med orienteringsproblemer en større frihet. I helt andre sammenhenger kan samme løsning benyttes for å overvåke fanger. Roboter kan både vaske gulv og klær, hjelpe til ved påkledning eller hva med hjelp ved toalettbesøk? Velkjent bruk av internett gir mulighet for ulike typer samtaler. PC kan også fjernstyres og bli med en person rundt i huset for å se på ulike ting i samtalens løp. Talesimulatorer benyttes i kommunikasjon allerede i dag. Det vi kjenner best til i kommunal omsorgssektor er administrative løsninger som i mer enn 20 år har vært i bruk i helse- og omsorgssektoren for å bedre kvalitet, effektivitet og arbeidsflyt. Her er det fortsatt langt igjen til at målene er nådd.
Det nye i situasjonen er sammenfallet mellom tilgjengelig, velkjent teknologi og en eldrebølge som er blitt påtrengende!
Hvem er interessert i teknologi til eldre mennesker?
Dagens seniorgenerasjon er ikke nødvendigvis motstandere av teknologi slik mange tror. En oversikt over internasjonal forskning i perioden 1995 til 2005 viser at eldre finner ny teknologi hjelpsom. Astrid Nøklebye Heiberg uttalte i 2009 at hun ønsker omsorgsteknologien velkommen, men har klare forventninger til både etikk og personvern. En studie fra Nederland viste at hjemmeboende eldre som kommuniserte med hjemmesykepleiens sentral via internett opplevde en roligere kommunikasjon med mindre tidspress. Omfanget av hjelpetiltak økte noe som følge av at behov bedre og hyppigere ble fanget opp, men den hjelpen som ble gitt var mer målrettet enn før.
Selv om vi har penger nok er det ikke tilstrekkelig tilgjengelig antall yrkesaktive til å gå inn i omsorgsyrkene i de neste 10-årene hvis vi vil fortsette tjenestetilbudet som i dag. Andre land sliter med samme utfordring. Offentlig ansatte ledere og politikere på lokalt og nasjonalt nivå ser både for seg at teknologi kan dempe bemanningskrisen, stabilisere eller endog bedre kostnadene som kommer i sektoren og å bedre kvaliteten på tjenestetilbudet.
Pleie- og omsorgssektoren er kompleks og krevende og ingeniører vil møte mange utfordringer teknisk, juridisk og organisatorisk. Aktører som har jobbet med innføring av elektroniske pasientjournalsystemer og meldingsutveksling har erfart dette. Det er krevende å tilpasse eller nylage en løsning tiltenkt den store brukergruppen eldre med mange og sammensatte behov og ressurser er. Enda mer krevende blir det derfor å forstå hvordan den enkelte i samhandling med det profesjonelle hjelpeapparatet og pårørende vil kunne nyttiggjøre seg tilbudene best mulig.
Ansatte i omsorgssektoren ser ut til å være både tilhengere og skeptikere. Bruk av teknologi skal og bør reise faglige og etiske problemstillinger blant de profesjonelle yrkesutøverne. Hvor går grensen mellom det sykepleiere alltid har hatt som virkemiddel: å våke over pasientene i motsetning til et annet utslag av teknologiske løsninger: overvåking? En GPS på armen kan være en nøkkel til frihet og en verdighetsgaranti der man som bruker kan oppspores diskrè og på en trivelig måte geleides på rett vei om nødvendig. Hva skjer derimot om man som bruker ikke bedømmer trafikken og blir påkjørt? Hvem sitt ansvar er det? Her må helsefaglig ansatte gjøre seg hørt i debatten.
Fylkesmannen i Trøndelagsfylkene og Møre og Romsdal er sammen med KS og det regionale senteret for omsorgsforskning opptatt av problemstillingene som reises og følger debattene og utviklingen nøye. Instansene ønsker både i fellesskap og hver for seg å være på banen for den enkelte person og for instansene som involveres.
Midtnorsk Velferdsteknologiprosjekt er initiert og styrt av fylkesmennene i regionen sammen med KS. Prosjektet er en satsing innenfor rammen av Omsorgsplan 2015. Prosjektet består av inntil 10 delprosjekter i ulike kommuner i regionen. Prosjektet skal stimulere til utbredelse av velferds/omsorgs-teknologi og derigjennom til økt egenmestring og trygghet for tjenestemottakere og pårørende. Prosjektet er etablert med den forståelse at dette er forenlig med tilleggsgevinster i form av redusert belastning på tjenesteytere og mulighet for å frigi arbeidstid til oppgaver som krever nærhet og en menneskehånd. Prosjektet skal på en forskningsmessig måte dokumentere effekter av utbredelse av velferdsteknologi. Sammen med tjenestene vil forskingsmiljøene i Midt-Norge og brukerorganisasjonene så sentralt i utformingen og gjennomføringene av delprosjektene.
Omsorgsteknologiske løsninger må planlegges, innføres og videreutvikles på måter som tjener hensikten, et godt tilbud i hjem og omsorgsinstitusjoner innen både forebygging og omsorg. Dette vil bli krevende for alle parter, ikke minst for de organisatoriske systemene og tradisjonene vi har i offentlig sektor i dag og mangelen på helhetlig teknologisk kompetanse. Så store endringer i samhandling og kommunikasjon som avtegner seg må derfor utfordre arbeids- og beslutningsmønstre som følges i dag.
Sammen med beslutningstakere og utviklingsmiljøer bør bruker- og arbeidstakerorganisasjonene bidra til at omsorgsteknologiske løsninger utvikles, innføres og tas i bruk på best mulig måte og gir det resultatet den enkelte bruker har behov for i sitt liv. Samtidig må resultatet være en trygg og god omsorg sett fra pårørende og omsorgstjenestens side. Bruk av slike verktøy for eldre innbyggere er lite utprøvd i Norge. I utlandet er det gjort noe mer forskning, men det er mye å undersøke og bidra med i lang tid framover.
Det er langt fra bare å installere en smarthusløsning og tro at bruken går seg til og man får velvære og økt livskvalitet, lavere bemanningsbehov og bedre tilbud slik enkelte i dag ser ut til mene: Det er langt verre å la være å ta fatt på denne viktige jobben. Det har vi ikke tid til!
Jorunn Bjerkan, stipendiat NTNU/høgskolelektor HiNT, sykepleierutdanningen
Kirsten Lange, daglig leder ved Senter for Omsorgsforskning, Midt-Norge
Bente Kne Haugdahl, rådgiver hos Sosial-, helse- og barnevernavdeling, Fylkesmannen i Nord-Trøndelag
Einar Jakobsen, daglig leder KS, Nord-Trøndelag