Risikoen for å utvikle kreft øker med økende alder, og en voksende eldre befolkning argumenterer for en økt framtidig oppmerksomhet på kreftsykdom og dens konsekvenser. Til tross for alvorlig sykdom og økende hjelpebehov er det viktig for de fleste eldre å få tilbringe mest mulig tid i eget hjem. Spesialisert kreftbehandling er imidlertid begrenset i utkantene og denne typen behandling og omsorg kan medføre pendling.
Artikkelen”Vil ikke klage – vil ikke plage”. er publisert i Kreftsykepleie(4-2012) og beskriver en Case-studie av fem enslige eldre med langtkommet kreftsykdom i Distrikts-Norge.
Av: Siri Andreassen Devik
I tillegg til kreftsykdommen kan disse pasientene være særskilt sårbare på grunn av komorbiditet, aldersrelaterte funksjonstap og endringer i det sosiale nettverket. Det eksisterer generelt lite kunnskap om eldre med kreft og spesielt i en rural setting.
Artikkelen”Vil ikke klage – vil ikke plage”. er publisert i Kreftsykepleie(4-2012) og beskriver en Case-studie av fem enslige eldre med langtkommet kreftsykdom i Distrikts-Norge.
Artikkelen er en fagartikkel basert på en tidligere artikkel publisert i Nursing Reports(Wiik G.B., Devik S.A., Hellzen O.(2011) “Don’t become a burden and don’t complain”: A case study of older persons suffering from incurable cancer and living alone in rural areas. Nursing Reports, Vol. 1; e3 p.7-14)
Hensikten med studien var å utforske hvordan eldre pasienter erfarer å leve med alvorlig kreftsykdom, og det å måtte pendle til behandling.
Design og metode: Case studie. Dybdeintervju ble foretatt med fem enslige eldre(71-79 år) som alle reiste langt for å motta livsforlengende cellegiftbehandling ved en poliklinikk. De transkriberte intervju tekstene ble analysert ved hjelp av innholdsanalyse inspirert av Graneheim og Lundmann (2004).
Funn: Tre hovedkategorier ble funnet: Leve i spenning, slitsomme behandlingsreiser og føle seg utmattet. Utfordringene informantene fortalte om samsvarte dårlig med ressursene deres. De strevde med å forstå og håndtere symptomer og plager. Alle hadde betydelige vekttap og problemer med å få i seg nok næring. Behandlingsreisene ble beskrevet som vanskelige og energitappende. Venner og familie utgjorde den viktigste hjelpen i hverdagen. Ingen mottok hjemmebaserte tjenester på intervjutidspunktet.
Konklusjon: Det norske helsevesenets intensjon er å yte gode helsetjenester uansett hvor folk bor – men studien viser at det enda er et stykke fra ord til handling. Den kreftrammedes livskvalitet står sentralt når livsforlengende behandling vurderes. Disse pasienthistoriene er viktige påminnere om ansvaret helsepersonell har for å påse at pasienter ikke pålegges for stort ansvar for egen helse og velferd.