Demente, utviklingshemmede, kolspasienter, «NAVere», osv…. Det er noen av de mange, mange betegnelser på oss mennesker i møtet med helse – og velferdstjenestene. Men vil vi egentlig være en diagnose, en benevnelse eller bli sett og møtt som en gruppe?  I møtet med det norske helsevesenet er det slik at vi blir “pasienter”, eller har vi behov for andre velferdstjenester blir vi ofte “brukere”. Jeg vil først og fremst bli møtt som personen, et enkelt individ, også i møtet med helse og velferds apparatet.

Fåret og bukkene
Piet Hein sier så klokt i et av sine Gruk «Fårene og bukkene»:
At lave en primitiv filosofi
Med båse, som menneskene inndeles i,
Er en fejl, hvoraf alle folk lider.
Men vi er nogen stykker, som kun kan forstå
En måde at inddele menskene på:
Man skal dele dem i individer.

Programmet Puls som gikk på tv 20. oktober d.å. handlet blant annet om pappaen til programlederen, som har demens sykdom. Programmet viste til hvordan sang og musikk kan berøre personer med demens. Personene med demens ble konsekvent benevnt som “demente”,   noe som fikk meg til å tenke på personene som om de var omgjort til et objekt, en ting. – for hvor blir det av enkelt personene når vi bruker begrep som «demente», «utviklingshemmede», «Navere»? Jeg tør påstå at man ikke blir sett som enkelt menneske når man snakker om de «båsene» som Piet Hein snakker om. Å bli sett og møtt, først som menneske, og ikke som diagnosen,- det er hva jeg ønsker for oss alle. Ønsker ikke du også det?

Hva med oss helse og sosialarbeidere?

I 2014, en tidsalder hvor kulturer og mennesker skaper et mangfold i vårt moderne samfunn, synes jeg det er viktig å være bevisst på hvordan vi snakker om og omtaler andre mennesker. Spesielt innenfor helse og sosialfagutdanningene, tenker jeg.  I kraft av vår profesjonsutdanning (la meg legge til at jeg selv er utdannet vernepleier) som eksempelvis vernepleier eller sykepleier, vil vi alltid stå i en maktrelasjon, hvor vår vektskål, bevisst eller ubevisst, veier tyngst. Vi skal stå til disposisjon med vår kunnskap til de menneskene som filosofene Martin Buber og Emmanuel Levinas omtaler som «den Andre», de man står i relasjon til, de som har behov for vår hjelp og kompetanse.  Begrepet den Andre, benytter Buber og Levinas for nettopp å utjevne maktrelasjonene. Likevel, den ujevne maktrelasjonen, den vil alltid være der, nettopp i lys av den profesjonskunnskapen vi som vernepleier og sykepleiere innehar. Med dette i bakhodet (eller egentlig først og fremst i pannen…) er det viktig å være seg bevisst at det er vi som helse og sosial arbeidere som møter den Andre. Vi skal være den som både ser og møter den Andre, personen som har behov for våre tjenester. Jeg stiller derfor spørsmålet; Hvordan vil du bli sett i møtet med helse – og/eller velferdstjenestene?

Psykologen Per Lorentzen og henviser til filosofen Wittgenstein som påpekte at det å se ikke er enhetlig, men et mangefasettert fenomen. Hvordan en som hjelper, som helse og sosialarbeider ser og møter andre mennesker, handler dermed om hvilken relasjon man har i møtet. Møter vi «den Andre», personen med demens, personen som har kreft, osv til enhver tid med «fagblikket» eller kan vi også ta i bruk «hverdagsblikket»?

La meg ta et eksempel: som vernepleiere og sykepleiere er vi utdannet til å ha et «fagblikk». Med «fagblikket» kan vi eksempelvis ut fra et vernepleier perspektiv innta en posisjon hvor miljøarbeid, kartlegging, trening, omsorg, etc er innfallsvinkelen.  En sykepleier vil blant annet ha med seg vurdering– og klinisk kompetanse. I så tilfelle kan personen som har kreft eller personen med utviklingshemming sees på som et objekt , noe man skal gjøre noe med eller for. En annen måte å se og møte «den Andre» på, er først og fremst å se enkelt mennesket og ikke diagnosen. Per Lorentzen sier at avhengig av hvordan man ser vedkommendes væremåte og hjelpebehov med et hverdagsblikk eller et «fagblikk», kan tilnærmingen til tiltak og ikke minst omsorg bli helt ulik. Ut fra dette vil jeg hevde at helse og sosialarbeidernes blikk aldri kan hvile, men alltid være aktivt søkende ut fra «den Andres» behov for hjelp og støtte. Derfor mener jeg det er viktig at vi møter og ser deg, det enkelte mennesket, med hverdagsblikket i første omgang, før vi setter på oss brillene og ser med «fagblikket». Da vil vi først møte og se mennesket, og deretter diagnosen.

Kronikken ble publisert i Namdalsavisa 01.12.2014 og i Trønderavisa 10.12.2014